Alene i døden

Din nærmeste er en venn. Du hadde barn og du hadde en kone. De er alle døde. De fikk slippe før deg. Du er alene igjen. Ikke noe nettverk. Du har ingen nære og kjære som besøker deg. Ingen som sitter ved din side mens du sakte svinner hen. Du har profesjonelle pleiere som sitter med deg. De kjenner deg ikke. Ikke så godt som de burde. De har fått beskjed om hvordan du skal ligge. Fått beskjed om hva du liker og ikke. Fått god informasjon om hvem du er, men hva vet de? De vet ikke hva du har gjort hele livet. Dine hobbyer. Skulle du helst hørt andakten på radio hver morgen? Gudstjenesten på søndag? Ingen vet.

Du er alene. Du skal fullføre ditt liv i ensomhet. Mange bryr seg, men ingen kommer. Bryr de seg da? Hvordan vil du begraves? Hvordan vil du hedres?

Du var et godt menneske. Det er tydelig. Din nærmeste er en venn, et barn du tok deg av i alle år. Dette barnet har egne forpliktelser. Dette barnet er med deg ved enhver mulighet det har. Du hadde en kone, du hadde barn. Men nå er det bare deg igjen. Barnet du tok så godt vare på vil gjerne være med deg til du sovner, men livets mas forhindrer det.

Du har oss hos deg. Vi er flinke på å tolke plager og smerter. I hvert fall de fysiske. Hva tenker du? Hva savner du? Hva kan vi gjøre for deg? Hva vil gjøre deg lykkelig? Hva vil gjøre din fullføring av livet god?

Ingen vet helt.

Du var alltid en mann av få ord. Ønsket ingen lange samtaler. Om krig og fred og religion og sånt. Hvem er du? Hvem var du? Vi har møtt deg i dine siste uker. Hva brukte du alle årene dine på?

Vi undrer. Vi vil så gjerne. Vi vil vite. Vi vil lære. Lære om hvem du er og var. Høre alt om hva som er viktig for deg.

Vi setter ikke på andakten. Var den viktig for deg? Var den helt søkt? Vi har ikke inntrykk av at du var en religiøs mann. Hva vet vi? Ba du aftenbønn hver kveld? Kunne du ikke brydd deg mindre om slikt?

Bygget du modellfly? La du puslespill? Var du frivillig på suppekjøkken? Vi vet hva du jobbet med alle disse årene, men det sier lite om hvem du var.

Vi sitter med mange spørsmål. Vi vil så gjerne. Vi vil så inderlig!

Du skal dø. Det vet vi. Det vet du.

Barnet du tok deg av er blitt voksent, med sine egne bekymringer. Hun kan ikke være hos deg. Hun har egne barn, egen familie å ta seg av. Hun kan ikke være hos deg. Hun er din nærmeste, men allikevel så langt unna. Å ta kontakt med noen for å ordne din avskjed blir et ork. En ekstra utfordring. En jobb.

Skal det være slik?

Dine egne barn er kanskje ikke døde, men de er døde for deg. De utnyttet deg på dine eldre dager. De svindlet deg. De sviktet deg. De forlot deg.

Du er en trist mann, en sveket mann. En svekket mann, men vi vil vite, vi vil lære. Du åpner deg ikke. Det er vondt for oss, men kanskje godt for deg? Er det det beste for deg? Vil du holde kortene dine nær brystet? Vil du ikke slippe noen inn?

Det er helt i orden. Vi respekterer det, men hvordan kan vi da vite hva som er viktig for deg?

Kommunen får jobben når du er død. De må betale begravelsen. Du er enda en utgiftspost i deres stramme budsjett. Skal det være sånn? Du får det minste, det billigste. En enkel gravferd og en enkel grav. En ingen besøker. Ingen vet at du ligger der. Hvem burde vite det? Er det noen?

Jeg vil vite det. Jeg vil vite hvor du blir gravlagt, hvor du tar avskjed. Jeg vet at presten vil gjøre et godt arbeid i å bli kjent med deg, men ikke før etter din avskjed. Skal det være sånn at man ikke kjenner noen før de er døde?

Hva kunne vi gjort annerledes? Er det noen måte å bli kjent med noen som ikke forteller? Alle vil vel bli husket? I alle mine år i helsevesenet har jeg opplevd at alle vil bli husket for noe.

Jeg vil alltid huske deg som den du var og den jeg har blitt minst kjent med. Den som holdt kortene tettest til brystet. Den som tilsynelatende ikke ville bli husket for noe.

Jeg vil huske deg.

Alltid.