Gjertrudvenn, jeg?

Hvorfor vil jeg dra meg opp tidlig på dager jeg har fri for å gå i gravferder? Til et fremmed menneske? Hva i all verden har jeg å gjøre der?

 Jeg går fordi dette mennesket ikke har noen som gir avdøde respekten de fortjener. Jeg er der for å hedre et fullført liv. Det har for meg, ingenting å si hvordan det livet var gjennomført. For meg er det viktige at dette mennesket faktisk har følge på den siste reisen. Ikke bare av en prest og begravelsesbyrået som har dette som jobb. Jeg vil være der av egen fri vilje. Jeg syns dette mennesket fortjener en verdig avskjed. Dette mennesket har i løpet av sitt liv gjort mye godt. Uansett hvor mye vondt det har gjort, så velger jeg å tro at dette mennesket er et godt menneske. Alle mennesker er gode mennesker.

 Noen vil kanskje diskutere dette. Det er jeg ikke interessert i. Når et menneske er dødt, får det ikke gjort eller sagt mer. Verken godt eller vondt.

 «På vegne av venner» står det ofte. Dette mennesket hadde venner. Naboer. Bekjente. Kanskje en gjeng på pøben. Hvordan endte de opp med det? Hvordan endte de opp uten nettverk? Jeg vil ikke vite det.

 I min jobb møter jeg utallige triste skjebner. De som ikke VIL ha kontakt med sine nærmeste og de som ønsker kontakt med sine, hvor de nære ikke ønsker det. Jeg har i min jobb opplevd å nekte pårørende tilgang til rommet deres kjære far bor. Hvor kjær er man da?

 Kommunal gravferd. Ingen tar ansvar, enten så har de ikke mulighet til å ta på seg ansvaret, noen ganger har de ikke økonomien til det. Andre ganger er det rett og slett ingen som bryr seg. Kanskje alle er døde selv. Kanskje alle har gått sine egne veier. Den som står igjen er den døde.