Skap gode dager

«Hvordan mennesker dør, forblir som viktige minner hos dem som lever videre.»

– Dame Cicely Saunders

 Et utmerket sitat. Kanskje noen ganger glemt i helsetjenesten. De som skal være igjen sitter ofte i et tåkeland når den endelige beskjeden blir gitt om at deres nærmeste nå ikke har nytte av mer behandling. Nå skal de lindres. Hva betyr dette? Hvem vet sånt? Helsevesenet gir god informasjon om dette. Pasienten skal ha det så godt som mulig nå fremover. «Dere må skape gode dager». Hva i all verden er en god dag, når din nygifte kone skal dø? Når skal hun dø? Det kan ingen noen gang svare på. Det er denne uvissheten. Den døende selv har kanskje hatt en lang vei til det øyeblikket de får beskjed om at de skal dø. De har forberedt seg. Etter uker eller måneder med behandling, ubehagelig behandling. Proppfull av bivirkninger. Kvalme. Hårtap. Utmattelse. Pasienten selv er kanskje lettet når den siste beskjeden kommer.

Den nybakte ektefellen derimot, har ikke forberedt seg på dette. Han har ikke opplevd alle plagene selv, han har vært en uendelig god støtte gjennom de vondeste dagene og ukene. Men han kastet ikke opp, han har orket hver dag å reise seg fra senga for å ordne frokost til sin kone som såvidt orker å snu seg i senga på egenhånd. Hvorfor skal hun dø? Hun har jo blitt tatt så godt vare på! «Skap gode dager». De har hatt mange gode dager, men nå skal hun dø. Hva er en god dag da? Hvordan kan man leve livet når man skal dø? Det er jo over nå.

Jeg opplever at en pasient er ikke bare en person, det er en gruppe mennesker. Den som skal dø og alle de som må lære å leve med dette. De som skal leve videre. Vi må hjelpe til med å skape de gode dagene, kanskje aller mest når de ikke klarer å se selv hva en god dag er. Skape øyeblikk. Øyeblikk den med kort tid igjen kan leve på. Øyeblikk etter øyeblikk som utgjør gode timer, dager og kanskje uker eller måneder. Da kan vi gi dem som lever videre gode minner.

Disse dagene. Månedene. Det er den lengste reisen de noen gang vil oppleve.

 Å være med på dette, disse forundelige siste reisene. Å bli kjent med så mange flotte mennesker på deres aller mest sårbare. Å være med på å se at «pasienten» klarer å være en sammensveiset gruppe på den aller siste etappen. Å se at de selv skaper gode dager. Den siste turen på hytta. I rullestol. Å se ektemannen trille sin nye kone, liggende i en seng, ute i sola og skjenke henne et glass vin som hun såvidt orker en slurk av. Å se på at de ler og klemmer hverandre. Elsker hverandre. Begge vitende om at en dag skal hun dø. Men at alle andre dager skal hun det ikke.

 Bare å få lov til å være med på en slik reise. Magisk. Den største ære et menneske kan oppleve.