Ukjent

Jeg venter på at en mann skal dø. Fastvakt. Den fineste oppgaven jeg har i yrket mitt. Han har ingen nærmeste pårørende. Tilsynelatende helt alene i verden. Ingen besøkende.

Dette er mitt første møte med ham. Han er bevisstløs. Terminal. Jeg vet ikke hva han får med seg, jeg gjør ting nå og da som jeg vurderer at øker hans velvære. Jeg informerer og er varsom. Alltid vár på reaksjoner.

Dette er et menneske som ser mildt ut. Ser ikke ut som han har levd et spesielt hardt liv. Det ser ut som en helt vanlig mann. En snill mann. En døende mann.

Dette er en utfordring fordi vi ikke vet. Vi vet ikke hva som var viktig for denne mannen. Jeg vet ikke hva jeg kan gjøre for ham når han ligger her nå. Hører han meg? Jeg observerer. Har han smerter? Hva tenker han? Drømmer han? Hva drømmer han om?

Hvor skal han? Hvor ender han opp? Hva tror han selv?

Vi sitter der i mørket. Rommet er nesten svart. Ingen av de andre på avdelingen kommer innom, de vet noen er her. Jeg føler meg litt som denne mannen. Det er liksom ikke så nøye så lenge noen andre tar det. Kanskje alle regnet med at han ble tatt vare på av alle andre? Jeg vil ikke be om hjelp, for jeg trenger ikke hjelp her jeg sitter alene i mørket. Dette er det fineste jeg vet om i helsevesenet hittil. Jeg kan allikevel føle litt på tomheten denne mannen kanskje følte da han satt hjemme, kanskje i mørket. Når alle gikk frem og tilbake. Ingen stakk innom, kanskje? Alle trodde noen andre tok kontakt.

Så jeg blir sittende her. Ser på at han puster ut og inn. Venter bare på det siste pustet. Måler ingenting. Det har ingen hensikt. Jeg bare venter. Teller sekunder uten å se på klokka. Uten at tiden blir lang, tiden flyr. Det er noe magisk med å sitte og se på noen trekke sine siste pust. En stor ære å få være med på den lille reisa. Når ingen andre ville, kunne, gadd eller visste om.

Kanskje han lå og hørte på pusten min også? Jeg satt i stillhet. I mørket.

Klokken ble 22. Jeg var ferdig for kvelden.

Han dør innen en halvtime etter at jeg har gått. Når nattevaktene kommer innom, er han død. Jeg har brukt åtte gode timer med dette vakre mennesket. Han døde. Han skulle dø, han valgte kanskje å vente til jeg hadde gått? Jeg vet ikke.