Å ikke få slippe

Når kroppen sier nei, vi er ikke ferdige enda. Alt er oppgjort, klart og redegjort for. Man har planlagt begravelsen i detalj. Hvordan familien skal feire at man selv fikk slippe. Kroppen slutter ikke av den grunn. Kroppen holder på, holder ut.

Det er vondt for alle. Det er vondt for den som skal dø, det ser vi alle. Den som skal dø kan ikke lenger gi uttrykk for smerte, kvalme, andre plager eller vond liggestilling. Vi må av erfaring med den døende velge hvordan de skal ligge. Vi må velge med omhu. Det aller viktigste er at vi sørger for at den som snart skal fullføre livet sitt har det best mulig.

Hvordan gjør man det når noen ikke kan gi uttrykk for hva de ønsker eller ikke, hvor de har smerter og hva som gjør godt? Ikke minst, hva slags smerte er det?

Vi må stole på erfaring. Vi ser etter tegn. Vi ser ingen tegn til at dette er minuttet eller timen han skal dø. Vi ser at det kan vare. Det kan gå alt fra minutter til dager. Vi håper alle at det ikke er uker. Men det blir kanskje en uke.

Og vi beveger oss ut i andre uke.

Vi vil ikke bevege så mye på deg. Du ligger der. Uten noen mulighet til å si hva vi skal gjøre. Vi gjør så godt vi kan. Er det godt nok? Er det godt nok at dine nærmeste tror du har det godt? Eller skal vi gå inn med vår profesjonelle rolle og påstå noe annet? Hva vet vi? Favorittsiden å ligge på er til høyre. Har alltid vært, så lenge din datter kan huske. Vi legger deg over på høyre side, vi opplever du har det vondt. Vi gir smertestillende medikamenter, alt vi kan komme på at du kanskje trenger. Alt medisinen har å tilby i dag.

Du har fortsatt en rynke i panna. Hva om vi legger deg på den andre siden? Rynken forsvinner. Kanskje det var godt for deg å ligge akkurat sånn akkurat nå. Kreften gir deg smerter vi andre ikke kan forestille oss. Du får enorme mengder. Du ynker deg fortsatt.

Kroppen sier nei. Det er ikke over enda. Din kamp skal vare «’till the bitter end» Du får ikke slippe nå. Du skal lide mer. Du skal ligge der og ha det vondt litt til.

Pleierne kommer igjen. Du skal snus. Vi bygger opp med puter og tepper og dyner. Du er prinsessen på erten. Ved hver eneste lille reaksjon du har, så justerer vi. Vi justerer. Det kan ta en time, kanksje to. Vi masserer, smører og justerer. Du har tolv puter under og rundt deg i senga. Vi sparer ikke på puter. Kanskje har du en ekstra dyne også. Eller to.

Du slapper av. Medikamentene hjelper noe. Liggestillingen din er helt perfekt. Du slapper av, vi vet, vi ser det. Dine nærmeste ser det. De får slappet av. De kan lese litt aviser mens de passer på deg. Dag og natt. Alle disse ukene. De elsker deg over alt på jord.

De tar litt kaffe mens pleierne legger deg til rette. Det har de fortjent.

De ønsker å være der når du omsider fullfører livet ditt. Et godt liv. Hvor du har gjort mange glad i deg. Dine barn og barnebarn. De er der. Hele døgnet. Et vellykket liv.

Vi gir kaffe, vi gir mat. Det er enormt mye god omsorg i en god og varm kopp kaffe.

Vi støtter dere. Dere skal leve videre. Det er en tung kamp, men vi skal ruste dere for veien videre. Den er lang og den er hard, men dere skal klare den. Vi vil hjelpe. Den døende og de levende. Den som skal fullføre et vellykket liv og dere som skal gi slipp på et menneske dere har kjært.

Denne mørke stunden trenger ikke å være så vond. Den døende må vi alltid forvente at får med seg alt som blir sagt og gjort rundt ham.

Alt som blir sagt og gjort er i kjærlighet for pasienten, både profesjonelt og privat. Det vil han alltid vite. Gjennom den tiden hvor kroppen ikke gir slipp og etterpå.

Hvor nå enn det er.

Men kroppen sier nei.