Å forte seg sakte

Når det viktigste i et menneskes liv er det å nyte hver eneste dag, vil det si å forte seg sakte. Det er dette vi lever etter ved livets slutt. Vi forter oss å skynde oss veldig sakte. Vi skal dytte mest mulig innhold i en kort stund.

Vi skal faktisk gjøre kort tid til en lang langsom tid. Med mest mulig glede. Vi skal hjelpe noen som skal dø å utnytte kort tid. De skal faktisk ha øyeblikk som kan vare en livstid. Den som skal dø skal lære å leve med det. Det skal også vare ut deres liv.

 Bare det er en livsvisdom lært av arbeid med mennesker som dør og deres nære.

 Å lære seg å leve mest mulig på kortest mulig tid.

Det er ikke snakk om å hoppe flest mulig ganger i fallskjerm eller strikkhopp. Det er faktisk å bruke god tid med de man har kjær. Det er faktisk for den døende å overbevise de som skal leve videre om at det er helt greit. Nå skal jeg dø. Jeg vil leve videre med dere. La meg leve det livet jeg alltid ønsket nå da. La meg gjøre som jeg vil. La dere selv bli resten av mitt liv.

 Det jeg vil er at dere skal ha det bra, det jeg vil er ikke å overleve sykdommen jeg ikke har noen mulighet til å bekjempe. Det jeg vil er at dere skal huske meg. Jeg vil at dere skal lære å leve med at mitt liv er over.. Men ikke før det faktisk er over. Jeg vil at dere skal lære å leve uten meg, er det jeg hører gang på gang. Det er en utleverende, sårbar sannhet.

 Det jeg vil aller mest er at dere skal klare å leve videre uten meg. Dere må ta vare på dere selv når jeg skal dø. Dere må ta vare på hverandre. Savn meg gjerne, men ta vare på hverandre. Ingen kan ta over min rolle. Det har jeg skjønt når jeg er i denne dødsprosessen. Dere må bare klare å ta vare på hverandre.

 Når jeg er død.

 Det aller verst tenkelige har skjedd. Din søster er død. Hjernetumor. Hun oppførte seg rart det siste halve året. De siste ukene klarte hun ikke å gå stødig. De siste dagene lå hun bare. Vi ville ha henne opp av senga, vi ville ha i henne mat. Man må jo ha mat for å leve? Drikk litt da, søster. Drikk litt. Så lever du noen dager til.

 Legen tok avgjørelsen. Det var vondt. Vi var ikke klare. Kan man noen gang være klar? Ingen væske? Ingen mat? Jeg har hørt om intravenøs næring. Kunne ikke det holdt henne i live noen dager til? Legen sier nei. Det kan gjøre vondt verre. Jeg oppsøker en sykepleier. Han sier det samme. Det gjør de alle. Kanskje de har rett. Kanskje hun må få fred nå.

 Min bror dør. Stille, fredelig og forsiktig. Sakte stopper alt.

 Dere skal leve videre. Det må dere alltid huske. Dere skal gjøre så godt dere kan. Dere skal ha mål, dere skal ha håp. Jeg har et håp, men det er et tidsbegrenset håp. Jeg håper aller mest at dere skal klare å forte dere sakte. Om dere skal forte dere fremover i livet vil jeg at dere skal gjøre det sakte. Nettopp som jeg har gjort de siste ukene av mitt liv. Jeg vil at dere skal nyte hvert eneste øyeblikk i livet. Som jeg har gjort med mine.

 Spesielt de siste.