Vil vi ikke alle bli husket? Om det bare er for den lille tjenesten vi gjorde for den pensjonerte naboen for femten år siden? Hvem vil bli glemt? Ingen ønsker å bli glemt. Alle som vet de skal dø har et enormt behov for å gjøre noe for å bli husket. Et kroneksempel på dette er alle som starter en blogg som uhelbredelig kreftsyk. Tør jeg nevne Per Fugelli?
Jeg har enorm respekt for Per Fugelli og alt han har bidratt med til menneskelig kunnskap. Bare så det er sagt.
I min jobb opplever jeg mange dødsfall, jeg opplever mange kompliserte familieforhold, jeg opplever også veldig mange ensomme. Når det må leies inn fastvakt til å sitte med den døende gjennom dag og natt. Dette er til irritasjon for de som må leie inn. Det er alltid et spørsmål om «hvor viktig er det at vi leier inn noen?» og «Kan vi ikke bare titte inn til dem ofte?»
I mine øyne holder ikke det mål. Et døende menneske skal ha noen hos seg om de ikke har gitt spesifikt uttrykk for at de ønsker å dø alene. Den som har opplevd å høre noen si de vil dø alene. Deg vil jeg gjerne snakke med.
Det jeg også opplever i min jobb er at alle vil bli husket. Alle har et enormt behov for å utrette noe eller formidle at de faktisk har utrettet noe. Alle jeg har møtt før dødens dør har hatt behov for å klare å legge igjen noe. Vi ser det veldig ofte i blogger til kreftsyke ungdommer. Vi ser det i bøker skrevet av foreldre til kreftsyke ungdommer. Vi vil virkelig alle bli husket for NOE.
Jeg skjønner det godt. Jeg vil også bli husket. Jeg vil at de som lever videre husker at jeg skrev dette, jeg vil at de skal huske at jeg gjorde det jeg kunne for å leve så godt jeg kunne. Jeg vil at noen skal huske småtingene jeg gjorde for mine pasienter i min jobb. De er døde. Så andre må huske det.
Det jeg vil frem til er at en begravelse som gjennomføres i stillhet uten avdødes ønske om dette, er en skam. Det er en byll i vårt såkalte varme samfunn. Jeg skal ikke snakke noe politikk i denne teksten, jeg vil bare snakke om den menneskelige naturen sånn jeg opplever den. Den gode norske omtanken. Før i tiden, da vi hadde mindre landsbyer hadde alle noe å gi og noe å si. I dagens Norge er det helt vanlig at mennesker dør uten at noen merker det. Mennesker du ser gatelangs daglig kan bli borte uten at du merker det.
Disse dør, som alle oss andre, før eller siden. Kanskje de har levd hardt og dør tidlig. Uten at noen legger merke til det.
De gravlegges kommunalt. «På vegne av venner» Noen ganger sparer de på ordene i annonsen og skriver «venner»
Dette er mennesker som har enormt med ressurser som ikke er utnyttet. Dette er kanskje mennesker som ikke har kontakt med familien lengre, av alle mulige årsaker. Dette er mennesker som kanskje aldri laget seg noen egen familie eller de som mistet kontakten med foreldre fordi foreldrene ødela forholdet. Vi vet aldri hva som har skjedd, ingen vil noen gang vite. VIL vi vite det?
Disse menneskene begraves i stillhet. De får en annonse i avisen. Det er det.
Vi har Gjertrudvennene. Jeg hyller Gjertrudvennene for jobben de gjør. Dette er mennesker som går i gravferder i bitende kulde for å hedre et fullført liv som kanskje ingen andre engang vet var avsluttet. Jeg er selv en Gjertrudvenn. Jeg og mine frivillige kollegaer ønsker å hedre disse menneskene som kanskje ikke hadde ressurser nok til å legge igjen noe stort merke i samfunnet. De som jobbet til fingrene deres blødde uten å bli husket. Kanskje tilogmed de som havna på kjøret i tenårene. Som mistet hele sitt nettverk fordi hun stjal penger fra venner. Jeg syns hun også fortjener en verdig avskjed.
Når døden kaller 